Valgus kne, også kjent som genu valgum eller «kalvbenthet», er en aksefeil der kneleddene vinkler utover fra kroppens midtlinje. Tilstanden defineres som en Q-vinkel på 10° eller mer¹, og innebærer at de mediale anklene ikke møtes når knærne er sammen, noe som kan påvirke både gangfunksjon og leddhelse. Feilstillingen skyldes vanligvis en kombinasjon av benstrukturelle avvik og bløtvevsforandringer, og er enten utviklingsmessig, traumatisk, nevromuskulær eller sekundær til annen patologi.
Strukturelle endringer og bløtvevspåvirkning
Ved valgus kne foreligger ofte asymmetrisk remodellering av benvev, særlig med:
Lateral femurkondylmangel
Ekstern rotasjonsdeformitet i tibia
Lateral underutvikling av tibia-platået
I tillegg kan det patellofemorale leddet påvirkes med lateral subluksasjon av patella og uttynning av trochlea grunnet belastningsslitasje lateralt.
Bløtvevsstrukturer påvirkes også:
Lateralt: Strukturer som m. popliteus, laterale kollaterale ligament (LCL), tractus iliotibialis, og posterolateral kapsel er ofte forkortet og stramme.
Medialt: Mediale bløtvev, særlig det mediale kollaterale ligament (MCL), er ofte forlenget og svekket.
Klassifisering
En vanlig måte å gradere genu valgum på er etter graden av aksial deformitet²:
Grad I: Mindre enn 10° avvik, passivt korrigerbart. Lateral bløtvevskontraktur, men intakt og ikke-forlenget MCL.
Grad II: 10–20° avvik. Lateral vev kontrahert, og MCL er forlenget, men funksjonell.
Grad III: Mer enn 20° avvik. Lateral vev er stramt, og mediale stabilisatorer er ikke-funksjonelle.
Diagnostiske undersøkelser
Klinisk undersøkelse og bildediagnostikk er essensielt for korrekt vurdering og planlegging av tiltak:
Røntgen av hofte, kne og ankel gir oversikt over akser og eventuelle benavvik. Helbenbilder (standing long leg) anbefales for å vurdere mekanisk og anatomisk akselinje.
Goniometri kan brukes til å måle Q-vinkel og avstanden mellom mediale malleoler i stående stilling, der knærne berører hverandre³.
Undersøk bevegelsesutslag, spesielt fleksjonskontrakturer eller hyperekstensjon (recurvatum), samt rotasjonsfeilstillinger.
Test for mediolateral instabilitet og anteroposterior slakkhet, samt vurder generell bevegelighet og patellofemoral sporing⁴.
Årsaker og risikofaktorer
Årsakene til genu valgum er mange og ofte sammensatte⁵:
Utviklingsrelatert (fysiologisk): Vanlig hos barn og en del av normal vekst, vanligvis selvkorrigerende.
Medfødt: F.eks. ved fibula-aplasi eller ved genetiske syndromer.
Traumatisk: Feilstilte frakturer i tibia eller femur, særlig greenstick-frakturer i proksimale tibia.
Infeksjoner: Tidligere osteomyelitt som har påvirket vekstsoner.
Metabolske beinlidelser: Som rakitt eller nyresvikt.
Kneartrose og leddgikt: Særlig ved asymmetrisk medial slitasje.
Iliotibial bånd-kontraktur: Økt drag lateralt kan føre til aksial feilstilling.
Konservativ behandling
Konservativ behandling anbefales først og fremst for barn under 8 år med fysiologisk genu valgum. Forsøk på å korrigere deformiteten ved hjelp av ortoser som skinner eller nattspjelker har vært foreslått, men det finnes lite evidens som støtter effekten av dette⁶. I voksne kan konservativ behandling benyttes ved mild valgus med fokus på å styrke støttemuskulatur og bedre dynamisk kontroll, for eksempel gjennom:
Neuromuskulær trening av gluteus medius og quadriceps
Mobilisering av stramme laterale strukturer
Individuelt tilpasset fotsåle ved overpronasjon
Kirurgisk behandling
Ved moderat til alvorlig valgus, eller når konservativ behandling ikke er tilstrekkelig, kan kirurgisk korreksjon være aktuelt. Valg av prosedyre avhenger av alder, årsak og alvorlighetsgrad:
Distal femorotomi (DFO): Ved aksial feilstilling lokalisert i femur. Den vanligste metoden ved juvenil eller post-traumatisk valgus.
Proksimal tibiotomi: Ved deformitet som har sitt utspring i tibia.
Epifysiodese: I vekstperioden kan man hemme vekst i den lengste siden for å tillate naturlig korreksjon på motsatt side.
Total kneprotese (TKP): Hos eldre pasienter med avansert artrose og fast strukturell feilstilling.
Avsluttende vurdering
Genu valgum kan påvirke både knefunksjon, leddhelse og gangmønster. Tidlig identifikasjon, grundig vurdering og tverrfaglig tilnærming er avgjørende for optimal behandling. Ved mistanke om patologisk valgus bør pasienten henvises til spesialist for videre vurdering og bildediagnostikk, spesielt ved hurtig utvikling, smerter, instabilitet eller funksjonstap.
Fysioterapeutisk behandling
Trening og spesifikke øvelser er sentralt i konservativ behandling av genu valgum og kan bidra til å forbedre kneleddets stilling og stabilitet. Målet med fysioterapi er å styrke de musklene som kontrollerer hofte, kne og ankel – spesielt gluteus medius, quadriceps og hamstrings – samt å forbedre propriosepsjon og postural kontroll. Øvelser bør tilpasses graden av feilstilling og underliggende årsaker, som muskulær svakhet, båndinstabilitet, bløtvevskontrakturer eller overpronasjon.
Indikasjoner for øvelser
Mild til moderat genu valgum uten strukturell benfeil
Postural feilstilling relatert til muskulær ubalanse
Kompenserende gangmønster eller overbelastning av mediale knestrukturer
Forebyggende tiltak hos idrettsutøvere med økt Q-vinkel
Enkeltsidige båndøvelser for hofteleddsstyrke
Utførelse:
Fest en treningsstrikk til et stabilt objekt i ankehøyde.
Stå med siden mot festepunktet og plasser strikken rundt ankelen lengst fra ankeret.
Før benet utover i en abduksjonsbevegelse mot strikkens motstand. Hold i ytterstilling i 2 sekunder.
Returner kontrollert til nøytral posisjon. Utfør 10–15 repetisjoner per side, 2–3 sett.
Effekt: Aktiverer og styrker gluteus medius, som er avgjørende for å kontrollere hofteadduksjon og knens valgusbevegelse ved belastning. Dette bidrar til å redusere dynamisk genu valgum under gange og aktivitet.
Lateral strekk av ankel med vektforskyvning (ankelbånd-strekk)
Utførelse:
Fest strikken i ca. lårhøyde til et stabilt punkt og stå sidelengs til festet.
Fest strikken rundt den ankelen som er nærmest ankeret.
Plasser føttene i hoftebreddes avstand og len deg bort fra strikken ved å bøye det motsatte kneet.
Hold posisjonen 2 sekunder og returner sakte. Utfør 10–12 repetisjoner, 2–3 sett.
Effekt: Gir strekk i adduktorgruppen og medial ankelfleksjon, samtidig som det styrker hofteabduktorer og fremmer bedre belastningsfordeling gjennom underekstremiteten. Egner seg spesielt for pasienter med overpronasjon og dynamisk feilstilling.
Knebøy med strikk
Utførelse:
Plasser en sirkulær strikk rundt lårene rett over knærne.
Stå med føttene i hoftebreddes avstand og aktiver kjerne- og setemuskulatur.
Gå sakte ned i en knebøy, og fokuser på å holde knærne utover mot strikkens motstand.
Hold i 2–3 sekunder i bunnposisjon, og reis deg rolig opp. Utfør 10–15 repetisjoner, 2–3 sett.
Effekt: Øvelsen styrker quadriceps og hamstrings, samtidig som strikken fremmer aktivering av hofteabduktorer og rotatorer. Dette motvirker tendensen til dynamisk innfall av knærne (valgus kollaps) under funksjonelle aktiviteter som trappegang og hopp.
Videre tiltak og progresjon
Balansetrening (f.eks. ettbens balanse på ustabilt underlag) for å forbedre postural kontroll.
Gangtrening med fokus på kneposisjon – gjerne med speil eller video for visuell tilbakemelding.
Dynamiske bevegelser som utfall og step-up med fokus på korrekt knelinjering.
Manuell behandling kan vurderes ved tydelig lateral bløtvevskontraktur, som i tractus iliotibialis eller lateral kapsel.
Behandlingsvarighet og oppfølging
Ved moderat genu valgum anbefales et 8–12 ukers treningsprogram med individuell progresjon. Klinisk re-evaluering bør skje hver 4. uke for å vurdere fremgang, endringer i Q-vinkel og funksjonelle forbedringer i gange, trappegang eller idrettsaktivitet. Ved manglende fremgang bør pasienten henvises til ortopedisk vurdering.
Kilder:
Long WJ, Scuderi GRVarus and Valgus Deformities. In: Lotke PA, Lonner JH, eds. Knee Arthroplasty, Masters Techniques in Orthopaedic Surgery. 3rd ed. Philadelphia: Lippincott Williams & Wilkins, 2009:111–125
Ranawat AS, Ranawat CS, Elkus M, Rasquinha VJ, Rossi R, Babhulkar S. Total knee arthroplasty for severe valgus deformity. J Bone Joint Surg Am. 2005;87(Suppl 1(Pt 2)):271–284
Guichet JM, Javed A, Russell J, Saleh M. Effect of the foot on the mechanical alignment of the lower limbs. Clin Orthop Relat Res. 2003;415:193–201.
W-Dahl, Annette; Toksvig-Larsen, Sören; Roos, Ewa M . "Association between knee alignment and knee pain in patients surgically treated for medial knee osteoarthritis by high tibial osteotomy. A one year follow-up study"(2009)
Ramin E, Seyed M, and Taghi B.Angular Deformities of the Lower Limb in Children.2010:46–53.
Greene WB. Genu varum and genu valgum in children: differential diagnosis and guidelines for evaluation. Compr Ther. 1996;22:22–9
