Vi ser det overalt – personlige trenere som selger kostholdsplaner, diagnostiserer skader og gir medisinske råd uten noen formell utdanning. På sosiale medier deles «ekspertuttalelser» om alt fra ryggsmerter til hormonregulering, ofte basert på anekdotiske erfaringer og udokumenterte metoder. Hvordan har vi havnet i en situasjon hvor PT-er med helgekurs får mer autoritet enn fysioterapeuter med tre års høyere utdanning?
Når uautoriserte trenere styrer helsebransjen
La oss kalle en spade for en spade: Personlig trening har blitt en industri som tjener på feilinformasjon, quick-fixes og pseudovitenskap. PT-er uten medisinsk kompetanse gir råd om rehabilitering, hormonbalanse og ernæring, ofte med en selvtillit som overgår faktiske eksperter.
«PT-bransjen er full av folk som tror de er fysioterapeuter etter et helgekurs i anatomi.»
Dette er ikke bare et problem for troverdigheten til treningsbransjen – det er et folkehelseproblem. Feil råd kan føre til forverrede skader, langvarige helseproblemer og en tro på at kunnskap kan kjøpes på tre dager.
PT-er driver behandling – uten utdanning
Forestill deg dette scenarioet: En person oppsøker en PT for hjelp med smerter i kneet. PT-en, uten noen formell medisinsk bakgrunn, gir en «diagnose» og foreskriver spesifikke øvelser – kanskje til og med fraråder behandling hos fysioterapeut fordi de har en «bedre» metode. Resultatet? Skaden blir verre, pasienten får en lengre rehabiliteringsperiode, og i verste fall utvikler vedkommende kroniske smerter.
«Når en PT anbefaler behandling, beveger de seg langt inn i fysioterapiens fagfelt – uten den nødvendige kompetansen.»
Dette skjer hele tiden. PT-er får kort opplæring i anatomi og biomekanikk, og plutselig mener de at de kan diagnostisere og behandle skader. Hadde en fysioterapeut gjort det samme med trening, ville det blitt ramaskrik i PT-miljøet.
Hvorfor får PT-er mer makt enn fysioterapeuter?
Så hvorfor er det PT-ene som dominerer treningsbransjen og ikke fysioterapeutene? Det er et spørsmål om synlighet og markedsføring. PT-er har frihet til å selge tjenester uten strenge reguleringer, mens fysioterapeuter må forholde seg til helsemyndigheter og etisk regelverk.
PT-er kan love «raske resultater» uten vitenskapelig grunnlag.
PT-er kan drive aggressiv markedsføring og selge egne treningsprogrammer basert på anekdotisk erfaring.
PT-er har store sosiale medieplattformer og utnytter folks usikkerhet for å selge sine tjenester.
Fysioterapeuter, derimot, må forholde seg til forskningsbasert praksis, pasientsikkerhet og evidensbaserte metoder. Resultatet? De seriøse fagpersonene havner i skyggen av trenere som ikke er underlagt samme reguleringer.
Når skal vi begynne å stille krav til PT-er?
Det er på høy tid at vi stiller strengere krav til hvem som får lov til å gi trenings- og helseråd. Burde ikke PT-er ha en form for medisinsk godkjenning før de kan gi rehabiliteringsråd? Skal hvem som helst få anbefale behandling av skader uten noen reell utdanning?
«En frisør trenger mer utdanning for å klippe hår enn det en PT trenger for å gi råd om rehabilitering.»
Dette er ikke et angrep på seriøse PT-er – det finnes mange dyktige og kompetente trenere der ute. Problemet er at bransjen ikke har noe reelt kvalitetsstempel. Så lenge du har gjennomført et ukeskurs, kan du kalle deg PT og gi råd som påvirker menneskers helse.
Hvorfor er fysioterapeuter ikke førstevalget?
Når vi vet at fysioterapeuter har en treårig utdannelse i anatomi, fysiologi og rehabilitering, hvorfor er det da PT-er folk oppsøker først? Svaret er enkelt: PT-er selger drømmer, fysioterapeuter selger realisme.
PT-er lover «resultater på 4 uker».
PT-er bruker Instagram-vennlige metoder som virker spennende.
PT-er spiller på følelser, mens fysioterapeuter jobber med fakta.
I en verden hvor folk vil ha raske løsninger, er det ikke rart at PT-er vinner kampen om kundene. Men skal vi virkelig la en bransje med minimal regulering overta rollen som helseeksperter?
Vi trenger en opprydding i treningsbransjen
For å unngå at PT-markedet blir enda mer kaotisk, trenger vi:
Strengere reguleringer for PT-er som gir helse- og rehabiliteringsråd.
En tydelig skille mellom trening og medisinsk behandling.
Flere krav til PT-utdanning, slik at den inkluderer mer enn overfladisk anatomi.
Inntil vi får dette på plass, vil vi fortsette å se en bransje hvor personer uten nødvendig kompetanse gir råd som kan skade mer enn de hjelper. Hvorfor er vi så komfortable med at treningsbransjen styres av uautoriserte helseeksperter?
