Hofteartrose er en vanlig, invalidiserende tilstand som forårsaker smerte og stivhet i leddet, som følge av gradvis erosjon av leddbrusken. Denne formen for artrose kan føre til redusert bevegelighet, funksjonelle begrensninger, og i alvorlige tilfeller behov for hofteleddsprotese. Hofteartrose representerer en betydelig global folkehelseutfordring og rammer mange mennesker verden over.¹
Sammendrag
Fysioterapiens rolle i behandling av hofteartrose
Fysioterapi kan være en viktig del av behandlingen for personer med hofteartrose. Målet er å forbedre muskelstyrken, utholdenheten og støtten rundt hofteleddet, noe som bidrar til å redusere smerte og forbedre funksjonen.
Kondisjonering av muskulaturen:
Spesifikke øvelser kan styrke musklene som støtter hofteleddet, inkludert glutealmusklene og hoftefleksorene.
Forbedret muskelstøtte kan redusere belastningen på leddet og bedre stabiliteten.
Langsiktig tilnærming:
Et regelmessig treningsprogram eller fysioterapibaserte øvelser bør inkluderes som en del av behandlingsplanen.
Aktiviteter som fremmer generell kondisjon og leddmobilitet, som sykling, svømming og gåturer, anbefales ofte.
Individuell tilpasning:
Behandlingen tilpasses pasientens funksjonsnivå, smerteintensitet og målsettinger.
Fokus på funksjonelle aktiviteter som forbedrer hverdagslig bevegelighet, som å reise seg fra en stol eller gå i trapper.
Behandlingens overordnede mål
Redusere smerte og stivhet i hofteleddet.
Forbedre bevegelsesomfang, styrke og utholdenhet.
Forebygge ytterligere forverring og forsinke behovet for kirurgisk inngrep som hofteleddsprotese.
Hofteartrose krever en helhetlig tilnærming der fysioterapi spiller en nøkkelrolle i å opprettholde funksjon og livskvalitet for pasienter. Et langsiktig fokus på fysisk aktivitet og styrketrening er avgjørende for å håndtere denne kroniske tilstanden.
Epidemiologi for hofteartrose
Hofteartrose er en kronisk, degenerativ leddsykdom som påvirker et økende antall mennesker over hele verden. Globalt viser data en økning i forekomst og byrde, spesielt blant eldre befolkninger, og denne trenden forventes å fortsette på grunn av aldring i verdens befolkning.
Forekomst og insidens
Global økning (1990–2019):
Aldersstandardisert insidensrate økte fra 17.02 per 100,000 personer til 18.70 per 100,000 personer.
Variasjon i prevalens:
Prevalensrater for hofteartrose blant voksne varierer fra 0.4 % til 27 %, avhengig av populasjon og diagnostiske kriterier.
Menn viser høyere forekomst av radiografisk hofteartrose, mens kvinner oftere rapporterer symptomatisk hofteartrose.
Aldersrelatert risiko
Hofteartrose er den vanligste årsaken til hoftesmerter hos eldre over 50 år.
Livstidsrisiko:
18.5 % for menn.
28.6 % for kvinner.
Personer som lever til 85 år, har en estimert risiko på 25 % for å utvikle hofteartrose.
Den økende forekomsten av hofteartrose reflekterer globale demografiske endringer og understreker behovet for effektive forebyggende tiltak og behandlingsstrategier. Denne sykdommen utgjør en betydelig helseutfordring, særlig blant eldre, og krever en helhetlig tilnærming til behandling og rehabilitering.
Patologi ved hofteartrose
Hofteartrose er en degenerativ sykdom preget av progressive endringer i hele synovialleddet, som skyldes en kombinasjon av mekaniske, inflammatoriske og metabolske faktorer. Den oppstår som følge av en ubalanse mellom nedbrytning og reparasjon av de berørte vevene.
Patologiske endringer
Ved alvorlig hofteartrose observeres følgende strukturelle endringer i leddet:
Osteofytter:
Beinpåleiringer som dannes langs leddkanten.
Subkondral fortykning:
Økt benfortetning under leddbrusken.
Cyster:
Dannelsen av væskefylte hulrom i det subkondrale beinet.
Leddspalten:
Progressiv innsnevring av leddspalten på grunn av tap av brusk.
Berørte strukturer
Sykdommen påvirker flere strukturer i og rundt leddet:
Hyalin brusk:
Mister sin strukturelle integritet på grunn av endringer i sammensetningen, noe som fører til svekket støtdemping og redusert glatthet.
Subkondralt bein:
Fortykning og dannelse av cyster som en respons på økt mekanisk belastning.
Leddkapsel:
Fortykkelse og redusert elastisitet, noe som begrenser bevegelsesomfanget.
Synovium:
Inflammasjon som bidrar til smerte og hevelse.
Ligamenter og periartikulære muskler:
Svekket stabilitet og funksjon på grunn av redusert muskelytelse og ligamentelastisitet.
Hofteartrose er en sykdom som involverer hele leddet, inkludert brusk, bein, leddkapsel og omkringliggende strukturer. Kombinasjonen av mekaniske belastninger og inflammatoriske prosesser fører til gradvis tap av funksjon og økende smerte, noe som krever målrettet behandling og rehabilitering.
Risikofaktorer for hofteartrose
Utviklingen av hofteartrose påvirkes av en rekke risikofaktorer som øker sannsynligheten for sykdomsutvikling. Disse faktorene kan være relatert til alder, livsstil, genetikk eller tidligere skader.
Vanlige risikofaktorer
Alder:
Eldre personer har økt risiko på grunn av gradvis slitasje og svekkelse av leddstrukturer.
Overvekt:
Økt kroppsvekt gir mekanisk overbelastning av hofteleddet og øker risikoen for degenerative endringer.
Genetikk:
Arvelige faktorer kan bidra til en predisposisjon for artroseutvikling, spesielt i hofteleddet.
Repetitiv belastning og mekanisk overbelastning:
Yrker som innebærer tungt fysisk arbeid, som jordbruk og byggearbeid, øker risikoen.
Høyintensive idretter som fotball, håndball, hockey, bryting, vektløfting og langdistanseløping kan også føre til overbelastning og slitasje.
Medfødte og anatomiske faktorer
Acetabulær dysplasi:
En medfødt tilstand der hofteleddet er dårlig tilpasset, noe som øker belastningen på leddflaten.
Femoroacetabulær impingement (FAI):
Anatomiske abnormiteter i hofteleddet som forårsaker unormal kontakt mellom lårben og hofteskålen.
Tidligere sykdommer:
Perthes sykdom: En barndomstilstand som påvirker blodtilførselen til lårhodet.
Slipped capital femoral epiphysis (SCFE): En tilstand der lårhodet glir ut av sin normale posisjon.
Skader og traumer
Hofteforskyvning:
Kan føre til strukturelle skader og påfølgende degenerative endringer.
Hoftebrudd:
Tidligere frakturer kan øke risikoen for artrose på grunn av nedsatt leddfunksjon.
Risikofaktorer for hofteartrose inkluderer både livsstils- og yrkesrelaterte elementer, genetiske predisposisjoner, og anatomiske eller traumatiske skader. Forståelsen av disse faktorene er avgjørende for forebygging, tidlig intervensjon og behandling av hofteartrose.
Diagnostisering av hofteartrose
Diagnostisering av hofteartrose involverer både kliniske kriterier og radiografiske funn. Hos voksne over 50 år med symptomer forenlig med hofteartrose bør følgende kriterier vurderes:
Kliniske kriterier
Smerte:
Moderat smerte i fremre eller laterale hofte under vektbærende aktiviteter, som gange eller trappegåing.
Morgenstivhet:
Stivhet i hofteleddet som varer mindre enn 1 time etter oppvåkning.
Bevegelsesutslag:
Hofteleddets indre rotasjon:
Mindre enn 24°, eller
15° mindre enn den smertefrie siden.
Økt smerte ved passiv hofterotasjon.
Radiografiske funn
Radiografisk vurdering er nødvendig for å bekrefte diagnosen og vurdere alvorlighetsgraden av artrose. Typiske funn inkluderer:
Innsnevring av leddspalten.
Marginale osteofytter:
Benpåleiringer langs leddkanten.
Subkondral sklerose:
Økt tetthet av beinvev under brusken.
Bencyster:
Væskefylte hulrom i subkondralt bein.
Diagnostisering av hofteartrose krever en kombinasjon av kliniske symptomer og radiologiske funn. Kriteriene inkluderer smerte, bevegelsesbegrensninger og strukturelle endringer i leddet, som sammen gir en helhetlig vurdering av tilstanden. Dette sikrer at behandlingen kan tilpasses pasientens behov og alvorlighetsgraden av sykdommen.
Klinisk presentasjon av hofteartrose hos eldre kvinner
Hofteartrose (OA) hos eldre kvinner manifesterer seg med karakteristiske smerter og bevegelsesbegrensninger, som gradvis påvirker livskvaliteten og daglige aktiviteter.
Smertekarakteristika
Progressiv smerte:
Sakte økende smerte i hoften eller hoftenær lyske som kan stråle til lår, setemuskler eller kne.
Forverring av smerte:
Smerte blir ofte verre:
Om natten.
Ved hvile.
Ved belastende aktiviteter som gange og trappegåing.
Morgenstivhet:
Stivhet i hoften, spesielt om morgenen eller etter perioder med inaktivitet.
Andre symptomer
Funksjonelle begrensninger:
Redusert bevegelsesområde i hoften.
Begrenset gangdistanse grunnet smerte og stivhet.
Klikking og gnissing:
Leddet kan gi følelse av låsning, knirking eller gnissing.
Instabilitet:
Følelse av ustabilitet i leddet.
Systemiske effekter:
Fatigue og redusert utholdenhet.
Psykososiale konsekvenser som stress og redusert livskvalitet relatert til kroniske smerter.
Hofteartrose hos eldre kvinner presenterer seg typisk med smerter og stivhet som begrenser daglige aktiviteter og funksjon. Symptomene utvikler seg gradvis, og påvirker både fysisk og psykisk helse. Tidlig diagnostisering og målrettet behandling kan redusere smerte og forbedre livskvaliteten.
Fysisk undersøkelse av hofteartrose
En grundig fysisk undersøkelse er essensiell for å vurdere omfanget av hofteartrose (OA). Denne inkluderer observasjon, subjektivt intervju, palpasjon og vurdering av bevegelsesutslag (ROM).
Komponenter av fysisk undersøkelse
Observasjon:
Subjektivt intervju:
Pasienten rapporterer smerter, deformitet, stivhet og/eller halting.
Tidligere historie med hofterelaterte problemer (medfødte eller i barndommen), traumer eller andre skader.
Fysisk observasjon:
I stående og liggende stilling vurderes:
Beinlengdeforskjell.
Antalgisk gange.
Trendelenburg-gange.
Objektiv observasjon:
Holdning, deformiteter og tegn på muskelatrofi.
Palpasjon:
Ømhet ved hofteleddet.
Smerte og sensitivitet over trochanter major.
Bevegelsesutslag (ROM):
Tidlige tegn:
Begrenset abduksjon og rotasjon.
Videre utvikling:
Begrenset fleksjon, ekstensjon og adduksjon.
Typisk smerte ved enden av tilgjengelig bevegelsesområde.
Krepitasjon ved bevegelser.
Tester for hofteartrose
Fem variabler kan brukes for å påvise hofteartrose:
Selvrapportert smerte ved huking.
Aktiv hoftefleksjon som forårsaker lateral hoftesmerte.
Hip Quadrant-test med adduksjon som gir lateral hofte- eller lyskensmerte.
Aktiv hofteekstensjon som gir smerte.
Passiv innadrotasjon av hoften ≤ 25°.
Diagnostisk sikkerhet:
3/5 variabler til stede: 68 % sannsynlighet for hofteartrose.
4-5/5 variabler: 91 % sannsynlighet.
Oppsummering
Fysisk undersøkelse gir viktig innsikt i funksjonelle begrensninger, smerteområder og bevegelsesrestriksjoner ved hofteartrose. Spesifikke tester og observasjoner hjelper til med diagnostisering og vurdering av alvorlighetsgraden, noe som støtter en målrettet behandlingsplan.
Behandling av hofteartrose
En biopsykososial tilnærming gir de beste resultatene for pasienter med hofteartrose (OA). Behandlingen kan inkludere en tverrfaglig tilnærming med leger, fysioterapeuter, ernæringsfysiologer og ergoterapeuter. Kombinasjonen av farmasøytiske og ikke-farmasøytiske tiltak anbefales for optimal behandling.
Hovedkomponenter i behandlingen
Pasientopplæring og tilrettelegging:
Utdanning om aktivitetsmodifikasjon, betydningen av trening og vektreduksjon.
Opplæring i metoder for å avlaste leddene, inkludert bruk av hjelpemidler som stokk, krykker eller rullator ved balanse- og gangproblemer.
Tilpasning av daglige aktiviteter for å redusere belastning på hofteleddet.
Fysioterapi:
Tilpassede treningsprogrammer for å forbedre:
Styrke, fleksibilitet og stabilitet i hofteleddet.
Gange, balanse og funksjonell evne.
Kombinasjon av øvelser og manuell terapi kan være fordelaktig.
Farmasøytiske tiltak:
NSAIDs (topiske eller orale) anbefales for pasienter uten kontraindikasjoner.
Intraartikulære kortisoninjeksjoner kan gi kortvarig smertelindring.
Duloksetin har vist effekt i noen tilfeller.
Unngå opioider grunnet risiko for avhengighet og bivirkninger.
Vektreduksjon ved hofteartrose
Anbefalinger:
Pasienter med BMI ≥25 kg/m² bør sikte på en vektreduksjon på 5–7,5 % av kroppsvekten.
Større vekttap gir større symptomlindring.
Fordeler:
For hver 1 % vektreduksjon reduseres risikoen for hofteprotesekirurgi med 3 %.
Kombinasjon med trening:
Vekttap kombinert med fysisk aktivitet gir større fordeler enn vekttap alene.
Ved normal kroppsvekt:
Opplæring om viktigheten av å opprettholde en sunn vekt.
Kirurgiske inngrep
Total hofteprotese:
Anbefales for pasienter med symptomatisk og radiografisk hofteartrose som har vedvarende smerter og funksjonshemming.
Osteotomi og hofteresurfacing:
Alternativer for yngre pasienter med sekundær hofteartrose forårsaket av acetabulær dysplasi, femoroacetabulær impingement eller deformiteter.
Fysioterapeutisk behandling av hofteartrose
Fysioterapi spiller en sentral rolle i behandlingen av hofteartrose, med mål om å forbedre styrke, bevegelighet og øke bevegelsesutslag (ROM). I tillegg bidrar fysioterapi til smertelindring, gjenoppretting av normal bevegelse i hofte og ben, samt tilpasning til funksjonelle begrensninger. Individuelt tilpassede treningsprogrammer har vist seg å redusere smerte og forbedre funksjon ved hofteartrose.⁴ ¹³
Komponenter i fysioterapibehandling
Opplæring av pasienten:
Betydningen av fysioterapi:
Forklare rollen til fysioterapi og hvilke resultater pasienten kan forvente av intervensjonene.
Vektreduksjon:
Kombinasjon av kosthold og trening for å redusere belastningen på hofteleddet.
Egenbehandling av smerte:
Bruk av varme og kulde for å lindre ubehag.
Avslapningsteknikker og mestringsstrategier for smertehåndtering.
Tilpassede øvelser som pasienten kan utføre hjemme
Assistive hjelpemidler:
Mobilitetshjelpemidler:
Gangehjelpemidler som stokk, krykker eller rullator kan forbedre mobilitet og uavhengighet.
Veiledning i riktig bruk for å sikre optimal belastningsavlastning.
Ergoterapi:
Funksjonelle hjelpemidler som en langhåndtert gripearm kan hjelpe pasienter med å unngå smertefulle bevegelser.
RACPG 2018-retningslinjer:
Anbefaler bruk av ganghjelpemidler (f.eks. stokk) for pasienter med hofte- og/eller kneartrose, basert på pasientens preferanser og funksjonelle evner.¹⁵
Individuelt tilpassede øvelsesprogrammer:
Mål:
Øke muskelstyrke, forbedre bevegelighet og gjenopprette funksjon.
Eksempler på øvelser:
Styrkeøvelser for hoftebøyere, setemuskulatur og lårmuskulatur.
Mobilitetsøvelser som fremmer bevegelsesutslag i hoften.
Fordeler:
Reduserer smerte og forbedrer leddfunksjon.
Støtter pasienten i å opprettholde en aktiv livsstil.
Treningsterapi ved hofteartrose
Treningsterapi er en effektiv behandlingsmetode for hofteartrose. Spesifikke øvelser kan forbedre bevegelsesutslag, fleksibilitet og styrke i hofte- og benmuskulaturen. Sammen med fysioterapeuten utvikles et individuelt tilpasset treningsprogram for å møte pasientens behov og livsstil. Denne tilnærmingen hjelper pasienter med å håndtere hofteartrose og forbedre livskvaliteten.¹³ ¹⁷
Fordeler med treningsterapi
Forbedret funksjon:
Økt bevegelsesutslag i hoften.
Bedret styrke i setemuskulatur, hoftebøyere og lårmuskulatur.
Smertelindring:
Reduserer smerteintensitet gjennom regelmessig aktivitet.
Egenhåndtering:
Øker pasientens evne til å ta kontroll over symptomhåndtering.
Utsettelse av kirurgi:
Kliniske studier tyder på at trening kan forsinke behovet for hofteprotesekirurgi.¹⁷
Hydroterapi
Kombinasjonen av oppdrift og redusert tyngdekraft gjør hydroterapi til et effektivt alternativ for pasienter som sliter med å belaste hoften grunnet smerter.
Lettelsen fra vannet gjør det mulig å utføre øvelser som ellers ville vært smertefulle.
Studiebaserte resultater
12-ukers treningsprogram:
En studie fra 2016 med 210 personer med hofteartrose viste at de som deltok i et treningsprogram hadde mindre smerte og bedre bevegelighet enn kontrollgruppen.¹⁸
6-ukers utdannings- og treningsprogram:
Betydelige og varige forbedringer i smerte og funksjonshemming blant pasienter som ventet på hofteleddsoperasjon.
Ytterligere fordeler:
Bedret funksjon.
Økt kunnskap om sykdommen.
Forbedringer i psykologiske og sosiale aspekter.¹⁹
Anbefalte øvelser
Styrkeøvelser:
Theraband-øvelser for hofte og lår.
Mobilitet og fleksibilitet:
Tøyningsøvelser for hoftefleksorer og adduktorer.
Hydroterapiøvelser:
Bevegelser i vann for redusert belastning.
Treningsterapi er en hjørnestein i behandlingen av hofteartrose, og gir dokumenterte forbedringer i smerte, funksjon og livskvalitet. Individuelt tilpassede treningsprogrammer, inkludert hydroterapi og styrketrening, kan redusere behovet for kirurgi og hjelpe pasientene til å håndtere tilstanden på en effektiv måte.
Retningslinjer for treningsintervensjon ved hofteartrose (RACPG 2018)
De oppdaterte RACPG 2018-retningslinjene fremhever viktigheten av både landbaserte og vannbaserte treningsprogrammer for behandling av hofteartrose. Her er anbefalingene for hver tilnærming:
1. Landbaserte øvelser – Hofteartrose
Sterk anbefaling:
Landbasert trening anbefales for alle med hofteartrose, uavhengig av alder, sykdommens alvorlighetsgrad, funksjonsstatus eller smerteintensitet.
Fordeler:
Forbedrer smerte og funksjon.
Bidrar til å håndtere andre komorbiditeter og forbedrer generell helse.
Eksempler på landbaserte aktiviteter:
Gange.
Muskelstyrking.
Stasjonær sykling.
Tai Chi.
Hatha-yoga.
Ingen spesifikk form for landbasert trening er foretrukket fremfor en annen.
Skreddersydd treningsprogram:
Øvelser bør være progresjonstilpassede og tilpasses pasientens:
Preferanser.
Fysiske evner.
Tilgjengelige ressurser.
Målsettingene bør være realistiske og fokusere på langsiktig vedlikehold av aktivitet.
Dosering og monitorering:
Treningsprogrammet bør optimaliseres med hensyn til:
Frekvens, varighet og intensitet.
Antall økter og perioden de gjennomføres over.
Kliniker bør overvåke pasientens respons og justere programmet ved behov for å sikre forbedringer.
2. Vannbaserte øvelser / Hydroterapi – Hofteartrose
Anbefaling:
Hydroterapi kan være et godt alternativ for noen pasienter med hofte- og/eller kneartrose.
Fordeler:
Kombinasjonen av oppdrift og redusert vektbæring gir smertelindring og mulighet for øvelser uten høy belastning på leddene.
Egnethet avhenger av:
Pasientens preferanser.
Tilgjengeligheten av lokale fasiliteter.
RACPG-retningslinjene vektlegger landbaserte øvelser som en førstelinjeintervensjon for hofteartrose, med muligheten for vannbasert trening som et verdifullt tillegg for pasienter som sliter med smerter og belastning på land. Begge tilnærminger bør være tilpasset pasientens individuelle behov, og treningsprogrammene må optimaliseres for å sikre langsiktig etterlevelse og positive helseutfall.
Manuell terapi ved hofteartrose
Manuell terapi kan være en nyttig tilleggsbehandling for pasienter med hofteartrose, selv om forskningen på dens langsiktige effekt er begrenset. Behandlingen fokuserer på å redusere smerte, forbedre bevegelsesutslag (ROM) og støtte pasientens evne til å delta i aktive behandlingsstrategier.¹³ ¹⁵
Komponenter i manuell terapi
Bløtvevsteknikker og tøyninger:
Brukes for å redusere spenninger i muskler og ledd.
Forbedrer fleksibilitet og sirkulasjon.
Leddmobilisering:
Fokus på tilførsel av tilbehørs- og fysiologiske bevegelser i hofteleddet.
Reduserer smerte og forbedrer leddmobilitet.
Eksempel: Posterior-anterior glide av hofteleddet.
Manipulasjon:
Bruk av spesifikke, raske teknikker for å påvirke leddets biomekanikk.
Effekter av manuell terapi
Umiddelbare fordeler:
Redusert smerte og økt bevegelsesomfang.
Positiv effekt på eldre med hofteartrose ved å gi en strekkende effekt på leddkapsler og muskler.
Potensielle mekanismer:
Forbedring av artrokinematikk (leddbevegelser).
Smerteinhibisjon og bedre motorisk kontroll.
Reduksjon i kinesiophobia (bevegelsesfrykt).
RACPG 2018-retningslinjer: Massasje og manuell terapi
Massasje:
Kan tilbys som en kortvarig tilleggsbehandling for pasienter med hofteartrose.
Bør brukes for å lette overgang til aktive behandlingsstrategier.
Begrenset av kostnader og tilgjengelighet.
Manuell terapi:
Inkluderer tøyning, bløtvevsteknikker, leddmobilisering og manipulasjon.
Anbefales kun som en kortvarig tilleggsbehandling.
Må kombineres med aktive behandlingsstrategier som trening og egenhåndtering.
Måleinstrumenter for hofteartrose
Måleinstrumenter er essensielle for å evaluere smerte, funksjon, og behandlingsutbytte hos pasienter med hofteartrose. De gir objektive mål for både klinisk vurdering og forskning.
Vanlige måleinstrumenter
Visuell analog skala (VAS):
Måler smerteintensitet på en skala fra 0 (ingen smerte) til 10 (verste tenkelige smerte).
Hip Disability and Osteoarthritis Outcome Score (HOOS):
Vurderer hofterelaterte symptomer, smerte, daglige funksjoner, sport/rekreasjon og livskvalitet.
Western Ontario and McMaster Universities Osteoarthritis Index (WOMAC):
Spørreskjema som måler smerte, stivhet og fysisk funksjon ved hofte- og kneartrose.
Harris Hip Score:
Kombinerer smerte, funksjon, bevegelsesutslag og radiografiske funn for å evaluere hoftefunksjon etter behandling.
Oxford Hip Score (OHS):
Pasientrapportert instrument som vurderer hofterelatert funksjon og livskvalitet gjennom 12 spørsmål.
Funksjonelle tester
6-minutters gangtest:
Måler utholdenhet og funksjon ved å vurdere distansen pasienten kan gå på seks minutter.
Timed Up and Go (TUG)-test:
Måler funksjonell mobilitet og balanse ved å tidfeste hvor lang tid det tar å reise seg fra en stol, gå 3 meter, snu og sette seg tilbake.
Spesifikke hofteinstrumenter
International Hip Outcome Tool (iHOT):
Utviklet for yngre pasienter med hofterelaterte lidelser, fokusert på livskvalitet og funksjon.
Ibadan Knee/Hip Osteoarthritis Outcome Measure:
Spesielt utviklet for hofte- og kneartrosepasienter i lav- og mellominntektsland, med fokus på kulturelt relevante aspekter av funksjon og livskvalitet.
Fremtiden for behandling av hofteartrose
Hofteartrose (OA) er svært utbredt blant eldre og representerer en betydelig sykdomsbyrde. Til tross for dette er retningslinjene for behandling ofte basert på forskning på kneartrose, til tross for klare forskjeller i etiopatogenese og respons på behandling mellom disse leddene.
Veien videre: Forbedret forebygging og tidlig intervensjon
Fokus på risikofaktorer:
Fremtidig reduksjon i sykdomsbyrden for hofteartrose vil sannsynligvis oppnås gjennom økt fokus på modifisering av risikofaktorer før eller i de tidlige stadiene av sykdomsutviklingen.
Tidlig intervensjon rettet mot faktorer som overvekt, livsstil og fysisk aktivitet kan ha en betydelig forebyggende effekt.
Utvikling av risikokalkulatorer:
Lignende til risikokalkulatorer for hjertesykdom kan verktøy for hofteartrose utvikles.
Disse kan inkludere:
Bildebaserte markører for å identifisere tidlige strukturelle endringer.
Genetiske biomarkører for å evaluere genetisk predisposisjon.
Slik risikostratifisering kan muliggjøre bedre overvåking og målrettet behandling for pasienter med høy risiko.
Forbedret forståelse av etiopatogenesen:
Økt kunnskap om mekanismene bak hofteartrose vil bane vei for nye tilnærminger som kan modifisere sykdomsforløpet.
Dette inkluderer behandling som kan hindre progresjonen av sykdommen i de tidlige stadiene.
Fremtidige muligheter innen behandling
Sykdomsmodifiserende intervensjoner:
Intervensjoner tidlig i sykdomsforløpet kan potensielt endre sykdommens utvikling, redusere smerte og bevare funksjon.
Teknologiske og medisinske fremskritt:
Innovasjoner innen bildebehandling og genetikk kan muliggjøre mer presis diagnostisering og behandling.
Personlig tilpasset medisin:
Individuelt tilpassede behandlingsplaner basert på risikoprofil, genetikk og sykdomsstadium.
Kilder:
Fu M, Zhou H, Li Y, Jin H, Liu X. Global, regional, and national burdens of hip osteoarthritis from 1990 to 2019: estimates from the 2019 Global Burden of Disease Study. Arthritis research & therapy. 2022 Dec;24(1):1-1.Available;https://arthritis-research.biomedcentral.com/articles/10.1186/s13075-021-02705-6#Sec9 (accessed 15.11.2022)
Cibulka MT, Bloom NJ, Enseki KR, MacDonald CW, Woehrle J, McDonough CM. Hip pain and mobility deficits—hip osteoarthritis: revision 2017: clinical practice guidelines linked to the international classification of functioning, disability and health from the orthopaedic section of the American Physical Therapy Association. Journal of Orthopaedic & Sports Physical Therapy. 2017 Jun;47(6):A1-37.Available:https://www.jospt.org/doi/10.2519/jospt.2017.0301 (accessed 15.11.2022)
Lespasio MJ, Sultan AA, Piuzzi NS, Khlopas A, Husni ME, Muschler GF, Mont MA. Hip osteoarthritis: a primer. The Permanente Journal. 2018;22. Available from: https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC5760056/ (last accessed 19.11.2019)
Murphy NJ, Eyles JP, Hunter DJ. Hip osteoarthritis: Etiopathogenesis and implications for management. Advances in therapy 2016;33(11):1921-46.
Radiopedia Hip OA Available:https://radiopaedia.org/articles/osteoarthritis-of-the-hip (accessed 15.11.2022)
Brandt CD. Diagnosis and non-surgical management of osteoarthritis. USA: Professional Communications, Inc. 2010.
Katz JN, Arant KR, Loeser RF. Diagnosis and treatment of hip and knee osteoarthritis: a review. Jama. 2021 Feb 9;325(6):568-78. Available: https://jamanetwork.com/journals/jama/article-abstract/2776205(accessed 23.1.2022)
Radiopedia OA of the hip Available: https://radiopaedia.org/articles/osteoarthritis-of-the-hip?lang=us(accessed 23.1.2022)
American Academy of Orthopaedic Surgeons. Diseases and conditions: Osteoarthritis of the hip.https://orthoinfo.aaos.org/en/diseases--conditions/osteoarthritis-of-the-hip (accessed 14/07/2018).
Crielaard JM, Dequeker J, Famaey JP, Franchimong P, Gritten CH., Huaux JP. Osteoartrose. Brussels: Drukkerij Lichtert, 1985.
Walters J, editor. Orthopaedics - A guide for practitioners. 4th Edition. Cape Town: University of Cape Town, 2010.
Sutlive TG, Lopez HP, Schnitker DE, Yawn SE, Halle RJ, Mansfield LT et al. Development of a clinical prediction rule for diagnosing hip osteoarthritis in individuals with unilateral hip pain. J Orthop Sports Phys Ther. 2008;38(9):542-50.
Bennell K. Physiotherapy management of hip osteoarthritis. J Physiother. 2013; 59(3):145–157.
Dalmas I, Agius TP, Sciriha A. Core muscle strengthening exercises in the management of hip osteoarthritis: outcomes of a 12-week programme. European Journal of Physiotherapy. 2023 Mar 27:1-8.
2018 RACGP Guidelines for hip and knee arthritis Available from: https://www.racgp.org.au/download/Documents/Guidelines/Musculoskeletal/guideline-for-the-management-of-knee-and-hip-oa-2nd-edition.pdf (last accessed 19.11.2019)
Salis Z, Sainsbury A, Keen HI, Gallego B, Jin X. Weight loss is associated with reduced risk of knee and hip replacement: a survival analysis using Osteoarthritis Initiative data. International Journal of Obesity [Internet]. 2022 Jan 11;46(4):874–84.
Zhang W, Doherty M, Arden N, Bannwarth B, Bijlsma J, Gunther KP, Hauselmann HJ, Herrero-Beaumont G, Jordan K, Kaklamanis P, Leeb B. EULAR evidence based recommendations for the management of hip osteoarthritis: Report of a task force of the EULAR Standing Committee for International Clinical Studies Including Therapeutics (ESCISIT). Annals of the rheumatic diseases 2005;64(5):669-81.
Arthritis Foundation Exercise Benefits for Hip Osteoarthritis Available from: https://www.arthritis.org/about-arthritis/types/osteoarthritis/articles/hip-oa-exercises.php (last accessed 19.11.2019)
Saw MM. The effects of a six-week physiotherapist-led exercise and education intervention in patients with osteoarthritis, awaiting an arthroplasty in the South Africa [dissertation]. Cape Town: University of Cape Town. 2015.
Beselga C, Neto F, Alburquerque-Sendín F, Hall T, Oliveira-Campelo N. Immediate effects of hip mobilization with movement in patients with hip osteoarthritis: A randomised controlled trial. Man Ther. 2016;22:80-5.
Murphy NJ, Eyles JP, Hunter DJ. Hip osteoarthritis: etiopathogenesis and implications for management. Advances in therapy. 2016 Nov 1;33(11):1921-46. Available from: https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC5083776/ (last accessed 19.11.2019)
