Distal bicepsruptur

Biceps brachii er en kraftfull muskel i overarmen som består av to hoder: det lange hodet, som har utspring fra tuberculum supraglenoidale på scapula, og det korte hodet, som springer ut fra processus coracoideus¹. De to hodene samles i en felles muskelbuk og fester seg distalt på tuberositas radii. En bindevevsstruktur kalt bicipital aponeurose (lacertus fibrosus) strekker seg også distalt og fester seg i underarmens dype fascie¹.

På grunn av sitt anatomiske forløp er biceps en toledds muskel som virker både på skulder- og albueleddet. Proksimalt bidrar det lange hodet til abduksjon og innadrotasjon, mens det korte hodet hjelper til med adduksjon av overarmen. Samtidig kontraksjon gir fleksjon i skulderleddet. I albueleddet fungerer biceps som en kraftfull fleksor og supinator av underarmen, spesielt i kombinasjon med fleksjon, hvor muskelens elektromyografiske aktivitet er maksimal¹.

Epidemiologi og risikofaktorer

Distal bicepsruptur (DBTR) forekommer med en rapportert insidens på 2,55 per 100 000 pasientår, men dette tallet er trolig underestimert da det hovedsakelig inkluderer kirurgisk behandlede tilfeller³. Majoriteten av rupturene forekommer hos menn mellom 40 og 60 år med aktiv livsstil og eksponering for tunge løft³. Kjente risikofaktorer inkluderer røyking, bruk av anabole steroider og høy kroppsmasseindeks³,⁴. Røyking hemmer blodtilførsel og vevsreparasjon⁵, steroider svekker kollagensyntesen og dermed senens struktur⁶, mens økt kroppsmasse utsetter senen for høyere belastning.

Skademekanisme

Tradisjonelt har man antatt at skaden oppstår ved en plutselig ekstensjonskraft på en flektert og aktiv biceps, som ved å miste et tungt objekt mens albuen er flektert og forsøke å fange det⁷. Nyere videoanalyse har imidlertid vist at rupturen oftest skjer med albuen i full eller nesten full ekstensjon (0–10°) og under en isometrisk belastning⁹. Vanlige utløsende aktiviteter inkluderer markløft, bicepscurl, tunge løft og armbryting.

Klinisk undersøkelse

Pasienter opplever ofte en plutselig, skarp smerte i albuebøyen ledsaget av en «pop»-lyd. Det oppstår raskt hevelse, ømhet og hematom i fossa cubiti¹¹. Funksjonelt rapporteres reduksjon i albuefleksjon (opptil 40 %) og i underarmens supinasjon (opptil 50 %)¹². Dersom lacertus fibrosus også ryker, kan muskelbuken trekke seg proksimalt og gi et synlig «omvendt Popeye-tegn»¹¹.

Spesifikke kliniske tester inkluderer:

Hook test
Biceps squeeze test
Supinasjon-pronasjons-testen
Crease interval test¹¹,¹³⁻¹⁶

Bildediagnostikk

Selv om diagnose ofte kan stilles klinisk, benyttes ultralyd eller MR ved usikkerhet. MR har høyere sensitivitet (86,4 %) enn ultralyd (45,5 %), men ultralyd er billigere og raskere tilgjengelig¹²,¹⁷.

Behandling

Kirurgisk behandling

Operasjon anbefales ved høy funksjonell etterspørsel, spesielt hos yngre og fysisk aktive individer¹⁸. Kirurgisk reinnfesting bør skje innen 2–6 uker for å redusere risiko for retraksjon av muskelen og arrvevsdannelse¹⁹. Ved forsinket kirurgi kan det bli vanskelig eller umulig å feste senen tilbake til radius.

Konservativ behandling

Hos eldre pasienter med lavt funksjonsnivå kan konservativ behandling vurderes, da akseptable funksjonelle resultater er dokumentert. Pasienter må likevel informeres om langvarig tap av styrke i fleksjon og supinasjon¹⁸,²⁰.

Rehabilitering

Rehabilitering følger generelle prinsipper for styrke og funksjonsgjenopptrening. I Norge og Storbritannia varierer protokollene mellom sykehus, og det er viktig å følge lokale retningslinjer. Felles for konservativ og postoperativ tilnærming er gradvis progresjon og tilpasning av øvelser basert på smerte og funksjon.

Fase 1 (uke 0–4):

Armen immobiliseres i fatle og bandasjering benyttes for komfort og beskyttelse²¹.
Tidlig aktiv bevegelighet innen smertegrenser: fleksjon/ekstensjon i albue, pronasjon/supinasjon²².
Høytliggende arm og lett lymfedrenasje anbefales.
Løfting, trekking og pushing unngås strengt.

Fase 2 (uke 4–6):

Målet er full bevegelighet.
Isometriske øvelser igangsettes: albuefleksjon i 90° fleksjon og supinasjon.
Ved ubehag i supinasjon brukes nøytral eller pronert stilling, som aktiverer brachioradialis eller brachialis mer enn biceps²³.
Økt skulderfleksjon gir høyere bicepsaktivering, mens skulderekstensjon reduserer det²⁴.
Isometrisk belastning i full ekstensjon unngås, da dette ligner skademekanismen.

Fase 3 (uke 6–12):

Start med lette, konsentriske bicepsøvelser med høy repetisjon og lav motstand (15–20 reps).
Gradvis reduksjon i repetisjoner og økning i motstand.
Varier underarms- og skulderposisjon for å modulere belastningen.
Full styrke og funksjon forventes innen uke 12²⁶.

Konservativ behandling følger samme prinsipper, men med mer forsiktighet. Etter 12 uker forventes opptil 40 % tap i fleksjonsstyrke og 50 % tap i supinasjonsstyrke sammenlignet med den friske siden.